historikkmal

Dirigenter preger alltid sine kor.

De bærer det musikalske ansvar og setter sitt stempel på repertoar, konsertopplegg – og korkultur. De første 50 år var tannlegens! Han stiftet Klang, han styrte Klang.
I dag er hans innsats nærmest blitt mytisk. Han lærte å spille piano av Hilma Julin .
Han spilte også i Musikkforeningen sammen med sin far. Faren kunne være streng for dersom Karl kom hjem med for dårlige karakterer fra Den Høiere Skole, ble Karl nektet å være med på Musikkforeningens konserter.

Karl E Olsen, en av Klangs grunnleggere, avla tandlæge-examen ved Dr. Sandbloms institutt i Kristiania 1907. Han tok sangtimer hos operasanger Jens Berntsen og pedagogen Emil Nielsen .Olsen oppsøkte også en musikkprofessor Armin som visstnok sa at Olsen hadde en "Caruso-stemme".En italiensk impressario hørte Olsen synge på Mesnalien kursted og ville at Olsen skulle prøvesynge ved operaen i Milano. Olsen takket nei og ville heller dyrke sitt kunstneriske talent i hjembyen. Han ble på slutten av karrieren tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv. Under Klangs 50-års jubileum ble han tildelt Landssangerforbundets hederstegn. Sesongen 55/56 ble Olsens siste som dirigent. Sykdom satte en stopper for videre deltakelse.

Koret valgte høsten 1956 å tilby Alf Nordgaard fra Biri kontrakt. Det kunne ikke være lett å føre stafettpinnen videre. I hans periode slet Klang dessuten med varierende oppslutning. I 1962 sa han opp stillingen og koret kunne ønske Leif Solberg - byorganisten som var Olsens førstevalg – velkommen. Solberg var kjent for en voldsom arbeidskapasitet, og det merket koret. Solberg hadde mange jern i ilden og valgte 1971 ikke å forlenge avtalen. En "pensjonert" musikkapasitet fra Gjøvik – Ottar Simensen – sa ja til en " prøveperiode" med Klang. Den kom til å vare i fem år. Etter han overtok Josef Holm fra Follebu i en tre – fire års periode. I 1979/80 lot Leif Ramsøy seg overtale. Han var i ferd med å runde av sin lange karriere som bydirigent. Han kjente Klangmiljøet og Klangerne meget godt. Ramsøy fant en ny utfordring i å bli kordirigent og ikke minst å arrangere for koret. I Klang fulgte 10 interessante sangerår. Ramsøy slet med sviktende hørsel og ba koret om å finne en som kunne "overlappe en nedtrapping". Studierektor i Oppland sang- og musikråd, Jan Stundal, var ny i byen. Han var sanger og hadde dirigert kor og korps i Valdres. Etter et par år flyttet Stundal, og en Bergensdame med sangfaglig utdanning inntok mannsbastionen.
Tone Kolaas’ muntre og lite selvhøytidlig væremåte smittet raskt over på de godt voksne karene. Etter OL-tida varslet hun mulig flytting og at hun ikke hadde kapasitet til å følge opp Klang. Koret var utrolig heldig da de i 95 fikk ja fra Dag Leonardsen, professoren på HIL med en utrolig musikalsk allsidighet. Han spiller flere instrument, har spilt og spiller i flere orkester og synger i kammergrupper. Han stilte som betingelse at det skulle være en gjensidig prøvetid og at han i stedet for honorar fikk lov til å reise på kurs for å utvikle seg! Han har maktet å få "de gamle gutta" til å synge bedre enn noen gang, blir det hevdet.